Amanita muscaria – giftig, eller går vi glipp av en del av bildet?

Amanita muscaria, rød fluesopp, beskrives ofte enkelt som giftig. Det er ikke feil – soppen inneholder blant annet ibotensyre og muscimol, og større eksponering kan forårsake tydelig forgiftning.

Men spørsmålet er om det vitenskapelige bildet noen ganger forenkles for mye.

En stor del av argumentet rundt ibotensyrens nevrotoksisitet kommer fra dyreforsøk der stoffet brukes for å bevisst skape hjerneskader. I flere slike studier injiseres ibotensyre direkte i spesifikke deler av hjernen.

Det viser tydelig at ibotensyre kan være eksitotoksisk for nerveceller.

Men det er ikke det samme som å vise at små mengder som tas oralt forårsaker tilsvarende nevrologiske skader.

Administrasjonsvei, lokal konsentrasjon, metabolisme og eksponering varierer sterkt

.

Hvorfor stiller noen spørsmål ved konklusjonen?

Det er nettopp denne forskjellen som har gjort mange forskningsinteresserte brukere kritiske til hvordan disse studiene noen ganger presenteres på nettet.

På forum som Reddit og i brukercommunities går kritikken igjen med spørsmålet:

er direkte injeksjon av ibotensyre i hjernevev en realistisk modell for normal oral eksponering?

Det betyr ikke at ibotensyre er ufarlig.

Det betyr at spørsmålet: ”Er ibotensyre nevrotoksisk?” og spørsmålet: ”Forårsaker lav oral eksponering for Amanita muscaria nevrodegenerasjon hos mennesker?”, ikke er samme vitenskapelige spørsmål.

På det siste finnes det fortsatt veldig lite god forskning.

 

Samtidig rapporterer brukere positive effekter

Det finnes også et økende antall anekdotiske rapporter fra personer som bruker små mengder Amanita muscaria.

Vanlige opplevelser inkluderer, forbedret søvn, mindre angst og mental rastløshet, økt ro, endrede eller tydeligere drømmer samt forbedret subjektivt velvære, m.m.

Det finnes også negative rapporter om blant annet kvalme, hjernetåke, angst og søvnproblemer, noe som også antas å tyde på høyere nivåer av ibotensyre i forhold til muscimol.

Derfor skal brukerhistorier ikke betraktes som kliniske bevis.

Men når mange mennesker uavhengig av hverandre rapporterer lignende effekter oppstår i det minste et legitimt forskningsspørsmål.

 

Muscimol gjør spørsmålet enda mer interessant

Muscimol er en potent agonist ved GABA-A-reseptorer – et av hjernens viktigste hemmende signalsystemer.

Det gir en biologisk rimelig forklaring på hvorfor noen brukere rapporterer for eksempel sedering, ro og endret søvn.

Men biologisk plausibilitet er fortsatt ikke det samme som klinisk bevist effekt.

 

Er Amanita muscaria neste psilocybin?

Det vet vi ikke.

Psilocybin er et godt eksempel på hvordan et lenge stigmatisert stoff senere kunne vise terapeutisk potensial når det først ble studert i kontrollerte kliniske forsøk.

Det betyr ikke at Amanita muscaria vil vise det samme.

Men det viser hvorfor spørsmålet bør avgjøres gjennom god forskning, ikke bare gjennom historisk stigma eller brukeranekdoter.

 

Konklusjon

Amanita muscaria er verken noe man bør beskrive som helt risikofritt eller automatisk avfeie som et meningsløst gift.

Vi vet at soppen kan forårsake akutt forgiftning og at ibotensyre har eksitotoksiske egenskaper ved inntak av store mengder samt når soppen ikke har gjennomgått tørking.

Men vi mangler fortsatt gode humanstudier som besvarer de spørsmålene mange egentlig er interessert i:

Hva skjer ved lav oral eksponering? Finnes det reproduserbare positive effekter? Hvordan ser risikoene ut over tid?

Det mest rimelige svaret i dag er derfor kanskje ikke at Amanita muscaria er sikker – eller farlig i alle sammenhenger.

Det er at vi fortsatt vet for lite, men samtidig mer enn noen gang tidligere.